Kurv
0
kr 0,00
Er B12 tabletter like bra som injeksjoner? Store metodefeil hos Cochrane.
Skrevet av Gunhild Isachsen.
Tenk deg at du er lege og forsker og at du har egne barn med B12 mangel. Du har erfaring fra nære slektninger om at B12 mangel kan bringe med seg mye lidelse. Hvordan ville du legge opp forskning som sammenligner B12 injeksjoner med B12 tabletter? Det er allerede gjort en mengde studier som sammenligner virkningen av B12 tabletter med injeksjoner og du og forskerkollegaene dine kommer til at det er 59 studier som allerede har sammenlignet B12 tabletter med injeksjoner. Du og dine kolleger går igang med å lese forskningen. Dine kolleger finner ut at det blir vanskelig å lage kriterier som kan fange opp forskjellene, og at de vil kutte ut 57 av de 59 artiklene fordi det blir for vanskelig å sammenligne studiene. De har forskjellige kriterier som gjør digital samkjøring umulig. Bare to studier kan brukes. Logisk ? publisert 20.07, 2005 https://www.cochranelibrary.com/cdsr/doi/10.1002/14651858.CD004655.pub2/full
Dette fikk fart på B12-tablettene i enkelte land. Endelig kom rapporten som viser at metodene overhodet ikke holder mål. Bettina B Buhl har oversatt til dansk, og google translate har oversatt hennes versjon til norsk. Tusen takk Bettina. Nå kommer endelig kritikken. De to studiene som Cochrane fant var tilfredsstillende av hele 59 studier har ikke sammenlignet symptomer. Vær klar over de mange kompliserte uttrykk for metoder. De er ikke forklart.
Norsk versjon:
Har oralt vitamin B12 samme effekt som intramuskulære injeksjoner av vitamin B12 ?
Vitamin B12 er nødvendig for viktige kroppsfunksjoner, som vekst og utvikling av røde blodlegemer og nervesystem. Vitamin B12-mangel er svært vanlig. Mange faktorer bidrar til dette, som alder, blodsykdom, vegetarisk diett, fordøyelsesproblemer, medisinbruk og dårlig ernæring. Leger gir pasientene vitamin B12 - injeksjoner, fordi de ikke er klar over muligheten for å bruke oralt vitamin B12 eller er usikre på hvor godt det fungerer.
Studieegenskaper: Vi har funnet tre randomiserte kontrollerte studier (kliniske studier hvor mennesker er tilfeldig plassert i en av to eller flere behandlingsgrupper). Studiene randomiserte 153 deltakere (74 deltakere til oralt vitamin B12 og 79 deltakere for intramuskulær vitamin B12). Varighet av behandling og oppfølging varierte mellom tre og fire måneder. Gjennomsnittsalderen for deltakerne varierte fra 39 til 72 år.
Viktige resultater: To studier brukte 1000 μg / dag oralt vitamin B12 og viste ingen relevant forskjell sammenlignet med intramuskulært administrert vitamin B12 i forhold til vitamin B12- blodnivåer. Et forsøk brukte 2000 μg / dag vitamin B12 og viste høyere vitamin B12- blodnivåer til fordel for oralt vitamin B12. To studier rapporterte bivirkninger. En studie viste at ingen behandlingsrelaterte bivirkninger ble sett i verken de orale eller intramuskulære vitamin B12-gruppene. En studie rapporterte at 2 av 30 deltakere i den orale vitamin B12-gruppen, forlot eksperimentet tidlig på grunn av bivirkninger. Oralt vitamin B12 viste lavere behandlingsrelaterte kostnader enn intramuskulær vitamin B12 i ett forsøk. Ingen studier rapporterte kliniske tegn og symptomer på vitamin B12-mangel (f.eks. Tretthet, depresjon, nevrologiske komplikasjoner), helsemessig livskvalitet eller optimal behandling.
Kvaliteten på bevisene: Den generelle kvaliteten på bevisene var lav eller svært lav, hovedsakelig på grunn av det lille antallet studier som inkluderte og lavt antall deltakere i disse studiene.
Forfatterens konklusjoner: Lavkvalitetsbevis viser at oral og IM vitamin B12 har samme effekt på normaliserende serum vitamin B12- nivåer, men oral behandling koster mindre. Vi fant få bevis på at oralt vitamin B12 er like bra som IM vitamin B12. Videre forsøk må utføre bedre randomisering og blindprosedyrer, rekruttere flere deltakere og gi god nok rapportering. Fremtidige forsøk vil også måle viktige resultater som de kliniske tegn og symptomer på vitamin B12 mangel, livskvalitet, samfunnsøkonomiske effekter og rapportere bivirkninger.
Bakgrunn: Vitamin B12-mangel er vanlig, og forekomsten øker med alderen. De fleste med vitamin B12-mangel behandles i primærhelsetjenesten med intramuskulær (IM) vitamin B12. Leger skriver ikke ut oral vitamin B12 fordi de kanskje ikke er klar over muligheten eller er usikre om effekten .
Søkestrategi:
Vi søkte CENTRAL, MEDLINE, Embase og LILACS, samt WHO ICTRP og ClinicalTrials.gov. Den siste søkedatoen var 17. juli 2017.
Vi brukte ikke noen språkbegrensninger. Vi kontaktet også forfattere av relevante forsøk på å høre om andre publiserte eller upubliserte undersøkelser og pågående forsøk.
Utvelgelseskriterier: Randomiserte kontrollerte forsøk. (RCTs) som sammenligner effekten av oral kontra IM vitamin B12 for behandling av vitamin B12-mangel.
Datainnsamling og analyse: Vi brukte standard metodologiske prosedyrer som forventet av Cochrane. Våre primære resultater var serum vitamin B12 nivåer, kliniske tegn og symptomer på vitamin B12 mangel og bivirkninger. Sekundære utfall var helserelatert livskvalitet og aksept fra pasienter, hemoglobin, og cellevolum, total homocystein, serum metylmalonsyre nivåer og samfunnsøkonomiske effekter. Vi brukte GRADE til å vurdere kvaliteten på bevisene. Vi utførte ikke meta-analyser på grunn av det lille antallet forsøk som var inkludert og signifikant klinisk heterogenitet.
Hovedresultater: Tre RCT-er oppfylte våre inkluderingskriterier. Prøverne randomiserte 153 deltakere (74 deltakere til oralt vitamin B12 og 79 deltakere til IM vitamin B12). Varighet av behandling og oppfølging varierte mellom tre og fire måneder. Gjennomsnittsalderen for deltakerne varierte fra 38,6 til 72 år. Hyppigheten av behandling og den daglige dosen av vitamin B12 i de orale og IM-gruppene varierte.
To forsøk rapporterte data for serum vitamin B12. Den generelle kvaliteten på bevisene for dette resultatet var lav, dette på grunn av alvorlig unøyaktighet (lavt antall forsøk og deltakere). I to forsøk på 1000 μg / dag oralt vitamin B12 var det ingen klinisk relevant forskjell i vitamin B12 nivåene.
I et forsøk ble det brukt 2000 μg / dag vitamin B12, og det viste en gjennomsnittlig forskjell på 680 μg / ml (95% konfidensintervall 392,7 til 967,3) til fordel for oralt vitamin B12. To forsøk rapporterte bivirkninger (svært lavt kvalitetsbevis på grunn av risiko for ytelsesforstyrrelser, detekteringsforstyrrelser og alvorlig unøyaktighet,9 Én prøveperiode viste at behandlingsrelaterte bivirkninger ikke ble sett i både oral og IM vitamin B12 grupper.
Et forsøk rapporterte at 2 av 30 deltakere (6,7%) i den orale vitamin B12-gruppen forlot eksperimentet tidlig på grunn av bivirkninger.
Oralt tatt vitamin B12, viste lavere behandlingsrelaterte kostnader enn IM v12 i prøveperiode (lavkvalitetsbevis på grunn av alvorlig unøyaktighet). Ingen studier rapportert om kliniske tegn og symptomer på vitamin B12-mangel, helsemessig livskvalitet eller optimal behandling.
Injeksjoner kontra oral B12
Skrevet av Gunhild Isachen
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/m/pubmed/27009308/?i=40&from=oral+b12https://www.ncbi.nlm.nih.gov/m/pubmed/27009308/?i=40&from=oral+b12https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27009308https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17109579https://www.bmj.com/content/349/bmj . (oversettelse av denne artikkelen står nederst)
B12 injeksjoner ansees som sikrere enn B12 tabletter. Det er et stort trykk på leger og pasienter om å akseptere oral B12. Billigere å administrere. Ved nevrologiske symptomer bør alltid injeksjoner gis. De mange studiene som viser at B12- tabletter korrigerer B12- nivåene i blodet, varer ikke lenger enn 4 måneder. Det er for kort tid til å oppnå resultater. Her følger et sjokkerende sitat fra en norsk forsker.
"Man vet veldig lite om overgang av B12 over blod - hjerne - barrieren, men man mener at overgangen er avhengig av en reseptormediert prosess. Denne prosessen kan være hemmet av samme årsak som visse pasienter har problemer med reseptormediert B12-opptak fra tarmen. Med andre ord: pasienter med intestinal B12-malabsorpsjon kan ha samme problem ved overgang av B12 til CNS også. Den eneste sikre måten å "presse" mest mulig B12 over blod hjerne - barrieren er da å skape en konsentrasjonsgradient av en viss varighet mellom blod og CSF som muliggjør tilstrekkelig grad av passiv diffusjon over barrieren. Det er rasjonalet bak terapitradisjoner i nevrologien, hvor man initialt gjerne gir daglige B12-injeksjoner, evt. til og med som intravenøse injeksjoner, for behandling av B12-mangel assosiert myelopati.
Hvordan kommer næring til alle hjernecellene? Svaret til forskeren er at det vet vi lite om. Vi med B-12 mangel må ha kunstig tilførsel. B12- injeksjoner er ikke alltid det optimale for oss. Intrinsisk Faktor ville vært det optimale. B12- tabletter bringer kanskje ikke B12 inn i hjernen i det hele tatt, eller bare i ørsmå mengder. Kronisk B-12 mangel fører ofte til demens. Det er en egen form for demens, der man ikke har fått B12-behandling i tide. Dette er en kritisk og mye lest artikkel fra Nederlands Forskningsgruppe på B12: https://b12researchgroup.wordpress.com/warning-about-the-use-of-b12-sublingual-tablets/
Siden det ikke finnes sikre tester for pernisiøs anemi, blir det et tomt utsagn når tablettentusiasten i denne artikkelen sier at man må gi injeksjoner hvis det gjelder pernisiøs anemi. Det finnes ingen anslag over andelen i befolkningen i Norge med p.a.
Helsenorge.no A - Å har tusenvis av oppslagsord, men ikke pernisiøs anemi https://tidsskriftet.no/en/2016/01/kommentar-og-debatt/peroral-behandling-av-vitamin-b12-mangel
Peroral betyr tabletter, parenteral betyr injeksjoner. En artikkel som viser at injeksjoner er mer effektive i forhold til hjernen enn B12 tabletter :
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3398357
Gjengitt etter Pat Kornic, link til hele artikkelen under.
Lawrence H. Solomon:
Oral vs parenteral administration 2006.
B12 tabletter eller injeksjoner? Den omtalte studien hadde slagside: 66 av pasientene ble utvalgt fordi de hadde et lavere inntak av B12-rik mat og INGEN med nevrologiske symptomer ble utvalgt. Lawrence Solomon gir denne vurderingen av studien: "Since Cbl is absorbed by intrinsic factor-independent passive diffusion in the small intestine, dailyhigh-dose oral cyanocobalamin can induce and maintain remissions in patients with megaloblastic anemia due to pernicious anaemia. 222-224 More recently, a Cochrane Review based on 2 randomized trials concluded that daily oral therapy may be as effective as intramuscular administration in obtaining short term haematological and neurological responses in vitamin B12 deficient patients''.225-227 However, of 104 patients in reported series, only 9 patients had pernicious anemia and 10 patients had atrophic gastritis (which causes both food Cbl malabsorption and intrinsic factor deficiency) while at least 66 patients had food Cbl malabsorption or decreased dietary Cbl intake (Table 2).164,226-230 More than 20 patients had antecedent Schilling tests involving a parenteral dose of Cbl. Moreover, most of the patients in these studies were selected only for the presence of low Cbl and high metabolite levels, some were selected for the presence of megaloblastic- anemia and none were selected for the presence of neurologic abnormalities.164,226-230 While neurologic responses were observed, these were often not objectively measured. Thus, since delay in effective therapy can lead to irreversible neurologic dysfunction, parenteral therapy should be strongly considered. Finally, while studies with oral Cbl involved immediate-release tablets or liquid formulations, many over-the-counter high dose Cbl tablets are ''timed release'' preparations which have not been adequately studied."
https://home.kpn.nl/hindrikdejong/Solomon-B12-2006.
Forfattet av Alesia Hunt, Dominic Harrington, Susan Robinson.
Den kliniske gjennomgangen av vitamin B12-mangel ved Hunt et al var konsis og informativ. Den nevnte imidlertid ikke autonom dysfunksjon forårsaket av vitamin B12-mangel. Urin-inkontinens, impotens og ortostatisk hypotensjon er velkjente autonome manifestasjoner av vitamin B12-mangel. Jeg har hatt pasienter med langvarig nattsvette som gjorde dem gjennomvåte og som reagerer dramatisk på intramuskulær vitamin B12.
Fysiologisk er det ikke overraskende siden endringer i det perifere autonome nervesystemet kan være de første manifestasjonene av tynnfibernevropati, og hyperhidrose (unormalt sterk svette) følger ofte med tynnfibernevropati. Episodisk hyperhidrose forekommer også ofte hos pasienter med familiær dysautonomi, en arvelig sensorisk og autonom nevropati (3). Autonom dysfunksjon som resulterer i lang og kortvarig pulsvariabilitet har vist seg å være signifikant lavere hos personer med vitamin B12 mangel sammenlignet med kontroller.
Beitzke et al fant stor hemodynamisk og autonom funksjonsnedsettelse hos pasienter med vitamin B12-mangel. Defekt sympatisk aktivering og redusert katekolaminfrigivelse har blitt postulert som patogene mekanismer. Reduksjon av sudomotoriske sympatiske, ikke-myelinerte fibre har blitt beskrevet hos pasienter med vitamin B12-mangel og ortostatisk hypotensjon.
Den nøyaktige mekanismen for overdreven svette ved vitamin B12-mangel, er spekulasjonsspørsmål og vil kreve ytterligere studier. Spinal sympatisk overaktivitet er en plausibel forklaring. Som forfatterne sier, å bruke serumkobalamin til å diagnostosere en vitamin B12-mangel har sine begrensninger.
"Funksjonell" vitamin B12-mangel er et syndrom hvor et stort antall symptomer reagerer på vitamin B12-terapi selv om B-12 verdiene er "normale". Megaloblastisk anemi og subakutt kombinert degenerasjon av ryggmargen er bare de ekstreme manifestasjonene observert i den ene enden av spekteret med alvorlig mangel.
På den annen side er ikke-spesifikke symptomer som tretthet de tidligste manifestasjonene. Autonom dysfunksjon, synes å være en vanlig manifestasjon av funksjonell vitamin B12-mangel, og det ser ut til å forekomme tidlig i sykdomsprosessen. Dette spekteret av sykdom debuterer vanligvis i fravær av endringer av de røde blodcellene og er lett å feildiagnostisere siden serumnivåene av vitaminet er innenfor referanserammen.
Faktisk kan kortvarige svingninger i homocystein og MMA-nivåer også resultere i normale nivåer av disse metabolittene, og dermed skjule mangelen. Dette har tidligere blitt beskrevet hos en pasient som hadde totalt fravær av vibrasjonssansen i hoftekam, knær og ankler og normale nivåer av vitaminet og metabolitter, og som forsvant helt etter 2 måneder med vitamin B12-behandling. I denne studien hadde bare 16% av pasientene med klinisk respons på kobalaminbehandling lave serumnivåer av vitaminet og verdiene var over 300pg / mL i 54% tilfeller.
I tillegg var homocystein- og MMA-verdiene i det normale området henholdsvis i 49% og 23% av tilfellene. Begge metabolittenivåene var normale i 21% av tilfellene. Den foretrukne administreringsmåten for vitamin B12 har også blitt debattert i lang tid. Mesteparten av kobolaminet i sirkulasjonen er bundet til haptokorrin og er utilgjengelig for opptak i cellene. Bare kobalamin bundet til transkobalamin tas opp av endocytose mediert av transcobalaminreseptoren i celleoverflaten Bare 6-20% av totalt plasma av vitamin B12 er aktiv , bundet til transkobalamin II. De fleste studier av oral vitamin B12-behandling brukte serumnivåer av vitamin og dets metabolitter som markører for respons på behandling.
Korrigering av en unormal laboratorieverdi betyr imidlertid ikke vellykket resultat. En objektiv forbedring av verdiene er bare meningsfull hvis den ledsages av en klinisk respons. I en studie av 80 pasienter over en 3 måneders periode, ble for eksempel klinisk forbedring bare observert hos 20-30% av pasientene på tross av at 80-90% av pasientene oppnådde normale kobalalaminverdier ved inntak av en daglig dose med oral B12 på mellom 650 til 1000 mikrogram dagli (10). (10). På samme måte, i en åpen studie av vitamin B12-mangel relatert til kobalaminmalabsorpsjon fra mat hos 10 pasienter, ble oralt krystallinsk kobalamin foreskrevet i en dose på 650mcg per dag i minst 3 måneder. Normalisering av vitaminnivået ble observert hos 80% av pasientene, sammen med signifikant økning i hemoglobinnivå og reduksjon av MCV, mens klinisk forbedring oppsto kun hos 20% av pasientene (11).
Vi kan bare spekulere om hva årsakene til manglende respons på oralt vitamin B12 kan være. Det kan være at kobolamin på en eller annen måte gjennomgår en transformasjon i portalsirkulasjonen, slik at B12 i mindre grad blir internalisert av cellene. Og at kobalaminet bare kan tas opp i cellene når det er i stand til å omgå portalsirkulasjonen. Dette synes å være en komplisert prosess, siden bare en minoritet av pasientene reagerer klinisk på oral behandling.